Hei, og gratulerer med statusen som Husvarm på Rikscenen! Er det et sted du selv har vært ofte? 

– Absolutt. Riksscenen har skapt en fantastisk arena for folkemusikk og folkedans i Oslo, et sted det er godt å komme til både som musiker på scenen og som publikummer. Det har vært et springbrett inn i mye av det jeg holder på med i dag. 

– Riksscenen er dyktige folk som lager arenaer for utforskning, som initierer nye møter og gjør det mulig å sette i gang samarbeid som man lenge har drømt om å gjøre. Nå ser jeg fram til konsertene vi har satt opp denne våren. 

Du skal gjøre tre konserter her denne våren. Den første av disse er «Harefærd», der du spiller sammen med din mor og stefar, Marit Halvorsen og Knut Reiersrud. Hva slags repertoar kan vi forvente oss her?

– Tittelen Harefærd var det Knut som kom på. Det er rett og slett en sammensetning av våre tre etternavn, Halvorsen, Reiersrud og Færden. Litt sånn Hare Krishna. Eller kanskje harens ferd.

– Repertoaret består mest av låter fra albumet Ballads and Blues from the 20´s, volume 1, som Knut ga ut under pandemien. En samling sanger om det tiåret vi lever i nå – og dets utfordringer. Det var i forbindelse med den innspillingen at familieorkesteret spilte sammen for første gang. 

Den andre konserten har fått tittelen Greiner, og er med musikere fra forskjellige opphavsland. Er det riktig å kalle den en reise gjennom røtter og tradisjoner? 

– Jeg er veldig nysgjerrig på andre kulturer og tenker på musikken som et slags urspråk, et felles språk som strekker seg over grensene vi mennesker lager. Alle musikerne jeg har med meg i ensemblet står tydelig i seg selv som utøvere, samtidig som de strekker greinene sine utover og er flerspråklige i det musikalske uttrykket sitt. 

Du spiller selv hardingfele og lyre. I tillegg er du også danser og sanger. Føler du at dette er en kuntnerisk vekselsvirkning som fører til ny inspirasjon? 

– Ja. Jeg har tidligere følt meg litt låst av samfunnets behov for å kategorisere og sette ting i bås. Når er jeg danser? Når er jeg instrumentalist? Indra Lorentzen, som jeg har laget forestillingen «Entré - Sorti« sammen med, har vært en viktig mentor i veien mot et mer solistisk uttrykk med kroppen som instrument –  der instrumentet, stemmen og dansen står i sammenheng med hverandre som et helhetlig uttrykk. 

– Jeg har det siste året utfordret meg selv mer i det improvisatoriske feltet. Hva skjer når kroppen fungerer som en premissleverandør? Hvordan påvirker ulike positurer bevegelsen til musikken? Entré - Sorti er en danseforestilling som beveger seg mellom scenen og det virkelige liv.

– Den forteller oss om ulike mennesker i en helhetlig musisk forestillingsform. Der forskjellige karakterer representerer ulike mennesker, ulike stadier i livet, følelser og sinnstilstander. Stemmer som finnes i oss alle.Det gjør oss kanskje oppmerksomme på det fine i det rare – og det store i det lille. 

Hva er årsaken til at folkemusikken ble en lidenskap for deg? 

– Jeg vokste opp i en leilighet på Gaustad, og senere på Berg/Ullevål stadion, med en pappa som var lege og en mamma som jobbet i barnehage. Men det ble spilt mye musikk i stua hjemme. Mamma var utdannet musikkpedagog ved Barratt-Due og spilte i orkester. Jeg husker at jeg fikk være med på øvelsene. Jeg lå under stolen der mamma spilte tverrfløyte, og lot lyden strømme inn i kroppen. 

– Mitt første møte med hardingfela var da jeg var 6 år gammel. Vi var på Telemarkfestivalen i Bø i 1995. Mamma skulle på kurs for å lære folkesang. Jeg skulle på kurs i folkemusikk og folkedans for barn med Torgeir Strand.  Jeg klarte så vidt å strekke armen ut for å holde rundt halsen på hardingfela. 

– Fela var så vakker, med et dragehode på toppen, rosemaling – og strenger som lagde lyd. Vi fikk lov til å bruke buen på strengene. Hjemme igjen etter sommerferien kunne jeg ikke gi slipp på denne magien. Alt jeg ville var å få oppleve den igjen.

– Så det er nok en god blanding av en indre drivkraft og fascinasjon for musikken, men også miljøet. Alle de fantastisk fine folkene, læremestre, eldre og yngre forbilder, historiene og møter med mennesker. 

Tenker du at folkemusikken og folkedansen er et musikalsk koldtbord alle kan forsyne seg av – eller er det på en måte lettere om man kommer fra spellemannsmiljøer og tradisjonsområder for folkemusikk? 

– Nå snakker du jo med en som kommer fra Oslo og spiller hardingfele, uten å ha noen bestemt tilhørighet til en tradisjon. Jeg synes det er positivt at folk bruker folkemusikken og folkedansen. Det er spennende og interessant med nye innganger og opplevelser av musikk som allerede eksisterer. Men det er alltid viktig å henvise til kilder og opphavspersoner, som i all annen musikk og kunsteriske uttrykk.

– Musikken utvikler seg og beveger seg. Jeg tror bevaring og videreutvikling går litt hånd i hånd. Som spellemannen Vidar Lande sa til meg så fint en gang: – Lærer du deg hovedformen, så står du fritt til å forme slåtten selv etterpå.

Tuva Færden ble intervjuet  av Arvid Skancke-Knutsen