De to artistene Mahsa Vahdat fra Iran og Kajsa Balto med røtter fra Sápmi vil feire vårløsningen med musikk og poesi på Riksscenen den 21. mars. På det magiske vippepunktet der natten og dagen er akkurat like lange – før lyset får overtaket og mørket må vike plassen.
I den persiske kalenderen feires vårjevndøgn som starten på det nye året. Våren minner om naturens motstandskraft og speiler menneskets trassige evne til å holde ut i kampen for frihet,
overvinne motgang og reise oss etter nederlag. Den store iranske nyttårsfeiringen kalles Nowruz og er en eldgammel skikk knyttet til naturens fornyelse. Her legger man det gamle bak seg, som i tradisjonen der iranerne tenner et bål av gamle ting og hopper over for å symbolisere at de overlater alle fjorårets sorger til ilden.
For samene er naturen noe som forvaltes med tanke på kommende generasjoner. Jorda, fjellet, sola, lyset – alt er besjelet, og feiringer og ritualer er knyttet til denne energien. Sola, beaivi, er en helt sentral kraft i samisk mytologi. Bålet gir lys og varme i vinterens mørke, og har en viktig plass i arktisk kultur. Rundt bålet samles folk, her kokes kjøtt eller kaffe, og røyken holder myggen borte om sommeren. Ildstedet, árran, anses som hellig, under det bodde i gammel samisk tro gudinnen Sáráhkka.
I begge kulturer er ilden viktig, og det nye livet om våren feires. Kan sangene gi oss kraft og håp i en verden som synes å stå på et vippepunkt mellom mørke og lyse krefter?
De to artistene har med seg musikerne Emre Sınanmış (duduk), Gjermund Silset (bass), Aleksander Sjølie (gitar) og Kenneth Ekornes (perkusjon). Kunstner og fotograf Jannik Abel medvirker med visuelle elementer, og Erik Hillestad produserer forestillingen.
